Med Delfiner i Rehab-teamet
av Rusty VanSickle
En meget spesiell Slagterapi!
Du er
besøkende nr.: på denne siden
(tidligere publisert i den amerikanske slagforeningens (National Stroke Association, NSA) medlemsblad "Stroke Connection", høsten 1997)
Original
English
version / Engelsk originalversjon med bilder
DOLPHINS JOIN THE TREATMENT TEAM
NB! Pass på
tellerskrittene dine!. Gå inn i File-menyen
og lagre denne siden på disk istedetfor å lese den
online. Når du senere har logget deg ut av Internet, kan
du bare dobbeltklikke på den lagrede filen, så vil du
få den opp i nettleseren din, Netscape/Internet
Explorer, og kan lese den i fred og ro, eller printe den ut, uten at
teller-skrittene dine løper løpsk.
Spesielt Slagrammede, kommer til et punkt i rehabiliteringen, hvor deres leger og terapeuter, alle postulerer at, "Dette er så bra som du har mulighet til å bli." Pasientene godtar dette og tror på det. Og det gjør menneskene rundt dem, slekt og venner også. Fra da av, godtar de, og tilpasser seg status quo. Det er ikke mer å se frem til, ingen flere forventninger om forandringer.
Under en nabo-gjenforeningsmiddag i Key Largo, i Florida, forklarte verten vår, Lloyd Borguss, som vi ikke hadde sett siden, våre veier skiltes for 25 år siden, hvorfor han hadde invitert mine foreldre og meg hit.
Da jeg var først i tenårene bodde våre to familer ved siden av hverandre i en tysk landsby i nærheten av Lloyds' og min fars arbeidssted. Vi barna begynte samtidig på High School, men gikk deretter våre egne veier slik amerikanere i Tyskland pleide dengang, og mistet derfor derfor kontakten i lang tid. Vi hørte at Lloyd's sønn Rick hadde begynt å trene delfiner, og senere at familien hadde etablert et delfin-senter i Florida. Vi hadde hørt om dette underveis, men glemt det igjen, helt til, mine foreldre flyttet til Florida, og da kom på disse ryktene. De søkte etter Borguss-familien på Internet og fant dem. Deres første telefonkontakt på 25 år resulterte så i en invitasjon til meg om å komme til Key Largo for å treffe delfinene . Jeg hadde da holdt på med slag-rehabilitering i 2 ½ år etter å ha hatt to store hjerneslagslag rett etter hverandre. Jeg avviste først Lloyds' invitasjon, men etter stadig å ha fått høre fra både leger og pleiere i lang tid at de bifalt Lloyds' forslag, så kjente jeg at, både jeg selv og min familie, etterhvert begynte å akseptere tanken.(Men det å legge seg ut på 3 m. dyp og leke sisten med et kobbel minihvaler ville kreve en enorm selvovervinnelse fra min side. Jeg var skremt fra vett og forstand av bare tanken!) Hva er det du er redd for Rusty? Lo Lloyd. Dette er saltvann så du kan ikke drukne vi arbeider ellers med mennesker som er lammet på begge sider, og du er jo bare lam på én side.
( første gang jeg hørte det beskrevet som "bare".) Han fortsatte med å forklare sin teori om at alle slagrammede måtte utfordere seg selv på nytt og på nytt ,om de skulle klare å komme seg over de pre-definerte begrensningene.
På dette tidspunktet hadde jeg allerede vært en hel ettermiddag på "Dolphins Plus", som er navnet på Borguss familiens delfin-forsknings-og-utdannelsessenter. Jeg hadde observert hvordan disse høyt utviklede pattedyrene hadde hatt kontakt med flere besøkende som kom for å studere dem og svømme i bassenget. Jeg hadde observert det arbeidet som terapeutene og delfinene utførte i fellesskap i det nøye regisserte programmet for barn med handicap. Jeg var imponert.(Men kunne jeg ikke like godt forbli i rullestolen min ved bassengkanten og være imponert derfra?)
"Nei!" Beskjeden kom klart fra såvel Lloyd, som fra mine foreldre, og plutselig også fra meg selv, at jeg måtte bare se å bryte ut av disse begrensningene. Noen av mine skrekkforestillinger hadde blitt stilt i bero av Lloyd og av mine egne observasjoner. Jeg hadde blitt tilbudt tre bassengbesøk i løpet av de neste to dagene, og jeg takket nå ja til dette. Neste morgen, brukte jeg så rullestolen for å komme meg ut på en trampoline-lignende plattform like over vannflaten. To av de ansatte løftet meg ned på platformen, og satt svømmeføtter på begge bena mine.( Begge bena! - det dårlige benet skulle altså ikke få lov til å være passivt.)
Deretter ble jeg støttet mens platformen ble heist ned i vannet ved hjelp av en stor heise-innretning.
Delvis nedsenket, men fremdeles på platformen tok de så og satt dykkermaske og snorkel på meg, og holdt meg forsiktig mens vi alle sammen fløt bort fra platformen, Og som Lloyd hadde lovet meg, så sank jeg ikke tross alt. Dette første bassengbesøket besto hovedsakelig av at jeg fløt på ryggen og vendte meg til å være i vannet, foruten å bli kjent med min terapeut, Christie. Dykkermasken var ukomfortabel å ha på, så jeg brukte den bare en kort stund. Jeg fant ut at ved å legge meg på ryggen og flyte med ørene under vannflaten så kunne jeg høre delfinene under meg. Christie forklarte at de holdt på å "spane" meg inn med sonaren sin, en hurtig klikkelyd, omtrent som skurer av hagl mot en hul boks, noen få ganger kjente jeg at en delfin strøk seg opp mot meg, mens jeg lå hovedsakelig blikkstille ( først, skremte det vettet av meg.)
Selv om målet som Christie og jeg hadde blitt enige om, var å forlenge den tiden jeg maktet å ligge på magen og se ned på delfinene gjennom dykkermasken mens jeg svømte, så klarte jeg ikke dette under det første bassengbesøket. Alle som gikk i bassenget her brukte noe som minnet om en flytende vektløfterstang, med "vekter" i endene, som hjelpemiddel for å holde seg flytende, på en måte som Delfinene kunne godta, ved å holde flyteredskapet foran seg på en armlengdes avstand, mens de svømte fremover ved hjelp av svømmeføttene, uten å bevege hender eller armer. Jeg ble oppfordret til å holde i "vektløfterstangen" med begge hender, men protesterte at min venstre hånd var ubrukelig. Jeg hadde ikke merket at fingene mine som Christie forsiktig hadde plassert rundt "stangen" faktisk holdt godt fast.
For første gang så virket spastisiteten til min fordel. Og for aller første gang etter slagene hadde jeg følelsen av at min venstre arm var med, som en fungerende del av kroppen i bevegelsene mine. Denne første basseng-økta varte i ½ time og jeg hadde ventet at jeg skulle være helt utslitt etterpå. Men det var jeg overhodet ikke! Jeg spiste lunsj med mine foreldre, hvoretter vi skiltes for en stund ved middagstid. Jeg tittet litt på TV og la meg nedpå såvidt, og var deretter mer enn klar for et nytt møte med mine nye bekjentskaper. Min selvsikkerhet var himmelhøy denne ettermiddagen. Christie hadde funnet en annen maske og snorkel til meg som passet mye bedre. Så nå var jeg istand til å flyte på magen med armene strukket ut og begge hender rundt "vektløfterstangen", i stadig lengere tid av gangen. Jeg kjente meg meget mer vel i vannet og jeg ba om å få beskrevet hvordan mitt venstre ben adlød mine forsøk på å bevege det, og fikk bekreftet at det faktisk beveget seg i en viss grad. Delfinene ga meg mye motivasjon.
Jeg likte at de var i nærheten!. Deres oppmerksomhet ga meg ny energi. Den ettermiddagen etter noen av de største anstrengelsene jeg hadde vært utsatt for etter slagene, returnerte jeg til hotellrommet med en følelse av å være fylt av energi, så jeg klarte ikke å holde meg i ro der, så jeg forflyttet meg ut for å sitte i brisen,men gikk isteden helt ned til havet, drøye 100 m. unna langs en ujevn grusvei. Mine foreldre hadde funnet rullestolen min forlatt et stykke bortover grusveien og skyndte seg derfor videre i samme retning. Og de rullet stolen tilbake til hotellet for meg, tom! Da jeg klarte å returnere til hotellet selv, kun ved hjelp av stokken min.
Jeg kjente meg fantastisk bra!
Det tredje besøket i bassenget var absolutt det beste. Jeg kunne merke økende beveglighet i mitt dårlige ben, og jeg kunne også kontrollere spastisiteten meget bedre, hvilket hadde vært et hovedproblem under de to foregående øktene. Jeg kunne også merke at delfinene aksepterte min tilstedeværelse meget bedre nå enn, under de foregående gangene jeg oppholdt meg i deres farvann. Christie forklarte at det var som å besøke dem i deres oppholdsrom. Hver gang du kommer igjen blir de litt mer fortrolige med deg, og nå bød de meg altså velkommen.En av dem kapp-svømte med Christie samtidig som den tauet meg rundt i bassenget.
Jeg reiste hjem til min mann, full av energi og entusiasme og med mer tro på meg selv og mine fysiske muligheter enn noensinne. Jeg hadde også fått noe mer kontroll over lemmer, som jeg og alle andre, uten å ville det, ubevisst alle hadde gitt opp.Jeg er enig i Lloyds' anbefaling om at jeg burde fortsette med dette. Terapi med hjelp av dyr er etterhvert en anerkjent ting. ( F.eks. ridning, blir benyttet endel i slagterapi her i landet, bl.a. på Sunnaas. overs.anm.) Det kommer til å bli masse tomsnakk, anekdoter á lá, min historie her og påstander uten virkelighetsforankring, flere viden-skaplige tester og studier, og -tror jeg - en økene mengde bevis på at dette sjarmerende, intelligente, medlevende dyret kan spille en dokumenterbar rolle i menneskelig helbred. Men, hva jeg nå iallefall vet av egen erfaring, er at utfordringer som dette løfter stagnert rehabilitering opp av grøfta og får den tilbake på veien igjen. Selv er jeg nå blitt bestemt på ikke igjen å sette grenser for meg selv, og jeg kommer til å kjempe innbitt imot enhver annen som vil prøve å sette slike for meg.
Fremgang og utvikling oppstår bare ved å oppsøke og overvinne utfordringer, så er det ikke det vi egentlig burde gjøre allesammen?
Roberta (Rusty) VanSickle
(Norsk oversettelse ved Trond Ruud)
Rusty er en av "dynamoene" bak vår amerikanske
"søster"-aktivitet The
Stroke Network, som var forbilledet
for både Slaglisten og Slagsiden.
Roberta (Rusty) VanSickle
Delfin-forsknings-senteret finner dere her: Dolphins Plus Online! (med mer interessant stoff om både delfin-forskning og den terapien Rusty her har beskrevet, terapien er ytterligere beskrevet her...)
