Det hele begynner Tirsdag 18 mars 2003. Mats er 3 år og har til nå vært en frisk liten gutt. Han er nr tre av fire søsken: Sandra på 8, Christian på 4 og Stian på 9 mnd. Dagen er helt som andre dager, helt til Mats plutselig faller sammen i stua. Klarer ikke å reise seg selv igjen og har tydelig facialisparese samt lammelse i hele høyre side. Vi er en kort tur innom legekontoret i Hamnvik før vi blir sendt m/ambulanse til Harstad sykehus. Der blir det tatt CT som ikke viser noe. Både Hamnvik og Harstad er innom muligheten om slag, men mener det er lite sannsynlig da Mats er så liten. De heller mer til migrene, epilepsi og virussykdommer. Harstad sykehus har ikke barneavdeling så vi blir sendt vidre til universitetssykehuset i Nord-Norge, UNN, samme kveld. Der blir vi tatt godt imot av Dr. Svein-Arne Monsen. Mats blir grundig undersøkt, og mulighetene for at det er slag blir tatt
opp igjen. Det blir tatt ny CT. Denne viser heller ingenting, og det blir bestemt at Mats skal i MR neste dag. Da skal det også tas spinalpunksjon, og dette må gjøres i narkose.
Neste dag blir dette gjort, samt at det blir tatt blodprøver på ALT. Om kvelden får vi beskjed. Mats har hatt et stort hjerneslag forårsaket av blodpropp. Skadeområdet er stort, og sitter på den minst ønskelig plassen. (Dette var for oss foreldre, vår livs tyngste dag).
Allerede dagen etter, på Torsdag, begynner Mats med fysioterapi. Han kan ikke sitte alene, snakker utydelig, men det bedrer seg for hver dag og vil bli helt normalt. Han spiser alene med venstre hand, og blir flinkere for hver dag som går. Han får fysioterapi to ganger for dagen, ibegynnelsen også i helgene. For som Cathrine Labori, Mats fysoi. sa."Er det et gammelt menneske som får slag, skal vi nok få vedkommende på beina, er det en 40 åring, gjør vi alt vi kan.. og med en treåring, da setter vi alle kluter til og ingentin skal være uprøvd!"
Vi var på UNN fra 18 mars til 16 mai, bare avbrutt med en drøy ukes påskeferie. Mats gjorde framskritt hele tiden. Spesielt de to første mnd. Mats trening tok utgangspkt. i Bobatmetoden, som blir brukt på mange slagpasienter. Han måtte først lære å sitte, deretter belaste foten osv. Før vi dro hjem til påske tok Mats sine første skritt, for andre gang i sitt liv. Og for oss foreldre var dette en stor seier. At barnet ditt lærer gå første gang, tar men som en selvfølge, at Mats klarte det etter slaget var intet mer enn ett under. For Mats gjorde det godt å komme hjem, og da vi kom tilbake til Tromsø gikk Mats selv!!!
Fremgangen fortsatt. Mats fikk ortrose og spesialsko. Dette bedret gangen hans betraktelig.
Når dette skrives er vi kommet til slutten av juli. Mats har besøk hjemme hos oss, tre dager i uka av fysioterapeut Arne, og ergoterapeut Elisabeth. Han leker, krangler og er som barn flest. Han halter litt og har ikke optimal bruk av høyre hand. Men dette kommer seg for hver dag. Han snakker like godt nå som før slaget. Han er også innom barnefysioterapeut Inger-Johanne Dybwad i Harstad med jevne mellomrom. Hun er ei skikkelig grepa dame med 25 års erfaring. Hun mener Mats vil bli helt bra!!!
Fremdeles har Mats en lang vei å gå, men vi er optimistiske.
Svein-Arne, Mats lege og kompis nå, fant også ut hva som utløste dette. Mats hadde vannkopper ca en mnd. før slaget. Og i sjeldne tilfeller kan dette viruset lage blodpropper. Dette hadde skjedd med vår lille Mats. Men det betyr også at vi ikke trenger å være redde for at han skal få flere slag. Vi har bestandig visst at vår Matsemann var unik, og dette bekreftet det!
Mamma Merethe.