Besøksteller restartet 1.juli 2004

(toskedal@online.no)

Til den som måtte finne det interessant i arbeidet med å videreutvikle Rehabiliteringsavdelingen.

En 100% ærlig og 100% subjektiv rapport om mitt 3 ukers opphold ved Nevrologisk Rehabiliteringsavdeling, Haukeland Sykehus, mai/ juni 1996.

Monumental og lett alderstegen ligger den gamle hovedbygningen der og venter. "Sladredøren" åpner seg og glefser folk i seg når de kommer for nær. Vel innenfor åpner det seg en fremmed verden med snåle innretninger for de mest uventede ting, som du må mestre for ikke å bli stemplet som grønnskolling og "førstereis". Så da gjelder det å ha øynene med seg og se hva de "innfødte" gjør når de feier gjennom gangene så de hvite frakkene står som spinnakere i vinden.Lurer på om vindfanget av frakken har noe å si for status og plass i hierarkiet her? Det kan nesten virke sånn....

Kommer de til en dør, så bryr de seg ikke med å åpne den, men de trekker i en snor som henger ned fra taket, og døren åpner seg automatisk. Hmm - dette må loggføres til senere bruk , man må virke verdensvant og fullt på høyden når man møter slike rariteter, ellers kan noen se det og bruke det mot en senere.

Skal vi se, der står det "Ekspedisjon" , det er vel der man skal melde seg og komme med svar på alle de utrolige spørsmål "Offentligheten" må ha svar på før du kan gjøre deg noe håp om å få del i Velferdsstaten. Lurer på hvor mange ganger jeg har oppgitt navn og nummer, fødselsdato og yrke til denne Staten, jeg . Ett eller annet sted finnes det sikkert en svær silo full av slike skjema, slengt nedi uten at noen fikk tid til å lese dem , selv om de ble fylt ut med skjelvende hender og tunga i munnviken kvelden før man skulle innlegges. For det slår det aldri feil: Du møter alltids en lege som må spørre deg om hva for yrke du har likevel. Vel vel, får bare hoppe i det...

Dama bak skranken var nå ikke av de verste, jeg fikk faktisk ikke følelsen av at hun trodde jeg ville snike meg til et velferdsgode som egentlig ikke burde tilkomme meg, hun ba bare om tre-fire tilleggsopplysninger i tillegg til skjemaet, og ba meg ellers bare følge den blå stripen i golvet innover gangen.

Vaktrommet troner mot deg og gir lett kjølige minner om diverse fengselsfilmer fra ungdommen. Men "fangevokterne" ser blide og hyggelige ut, og jeg blir presentert for et pikebarn i 25års alder. - "sykepleier" presenterer hun seg. Hjææælp!!! Hvordan i all verden skal jeg kunne se forskjell på sykepleiere og hjelpepleiere???? De er jo dønn like å se til sånn ved første øyekast, bortsett fra noen skilter med mikroskopisk skrift på barmen. Nå var ikke det å gå rundt og finmyse på barmen til pikebarna her det jeg hadde tenkt å fordrive tiden med, jeg er da tross alt en lykkelig gift bestefar med opptil 2 herlige barnebarn, så da får det heller våge seg om jeg kommer til å spørre en hjelpepleier om noe med medisinering, eller om jeg evt. spør en sykepleier om hjelp til noe praktisk. Jeg har skjønt at det skal være viktig med sånne ting, men ser jeg ikke hvem som er hvem, så ser jeg det ikke. Kanskje det hadde gjort seg med lyseblå drakter til sykepleiere, og lysegrønne til hjelpepleierne, hvis det er viktig å se forskjell på dem, mener jeg. Men ikke rød og grønn, for jeg er fargeblind!

Nuvel, pikebarnet tar meg med rundt omkring på avdelingen og forteller om en hel masse kryptiske begreper som "rød og blå gruppe", "primær- og sekundærkontakt" og andre ting som jeg ikke skjønner bæret av, og heller ikke aner hvorfor jeg skal måtte bry meg om dem. Det hadde vært mye nyttigere om jeg heller hadde fått vite litt om hvem som bestemmer hva for kanal man skal se på på TV-rommet, og den slags mer livsviktige ting! Eller, f.ex. , å instruere litt om hva som er korrekt oppførsel i spisesalen. Er det faste plasser, eller kan man sitte hvor man vil? Er man på fornavn, eller skal det helst være formelt? Er det lov å si nei takk til noe, evt. be om mer. En masse sånne spørsmål relatert til en ukjent sosial situasjon svirrer gjennom hodet og gjør det ganske vanskelig å huske navnet på "sekundærkontakt" og om man tilhører "rød" eller "blå" gruppe................Men ellers virket alle å være blide og hyggelige, og innstilt på å gjøre en vanskelig situasjon overkommelig for både pleiere og pasienter. Lovende!

Så var det inn til legen for sjekk. Heldigvis var han ganske ung, ja, jeg sier heldigvis, for min erfaring er at sykehusleger som har passert 50 eller så, kan være så nedlatende at det er til å få mark både her og der av! Han kan cirka 120 ganger mer om anatomien min og sykdommen min enn jeg, men når det kommer til hva for symptomer jeg opplever, da er det JEG som har kompetansen! Men det eksemplaret av legestanden som var meg tildelt,var ikke så ille, for jeg tror faktisk han var interessert når jeg prøvde å forklare min uro for at jeg var blitt nødt til å slutte med blodfortynnende medisin (Albyl E) p.g.a magesår. Kommunelegen hjemme hadde bedt meg passe på å mase om dette, for jeg hadde nå allerede gått 5 uker uten blodfortynnende, og han vurderte at det var en noe høy risiko å gå uten for lenge. Legen tygget litt på dette, og skulle "ta det opp med noen", så jeg fikk ikke svar der og da, og heller ikke de to neste ukene, for overlegen hadde studenter, må vite.... Jeg bør vel kanskje beklage den litt spydige tonen her, men akkurat dette spørsmålet kostet meg en del nattesøvn, så jeg våger å la det stå til!

Ellers forløp første dag mye bedre enn jeg uroet meg for i utgangspunktet (som vanlig...)Det kostet en del å overkomme sjenertheten og våge å møte de andres blikk over middagsbordet, men plutselig forstod jeg at jeg ikke kom her som en uønsket inntrenger, men heller som et nytt og kanskje til og med interessant innslag i en av og til kjedelig hverdag her, og plutselig gikk praten hyggelig og utvungen som om vi skulle være gamle kjente. Puh! så var altså det problemet også noe overdrevet! Du skal pinadø se at det ikke blir noe problem å ligge på 4-manns rom heller! Overhodet ikke, skulle det vise seg. Gutta her var greie og liketil, og jeg skjønte straks at det var lov til dra den vanlige lille fleipen jeg synes må være med i hverdagen. Nå kan sikkert mange synes jeg fleiper vel mye, men det er en av de "strategiene"(som jeg har skjønt at det heter her......)jeg har utviklet for å kunne greie å fungere sånn noenlunde sosialt. En fleip kan lett kamuflere gråtetoktene som kan komme når det minst passer.

Men første natta ble SUR! Jeg lå og vred meg i time etter time, og søvnen var ikke i nærheten en gang - . Da det endelig begynte å lysne av dag igjen, våget jeg forsiktig å slå på radioen på det aller laveste, og fikk omsider brakt på det rene at klokka var halv fem. Jeg lirket forsiktig fram lappen der mat-tidene var notert og skannet etter "frokost" i lista. HERREJEMINI!! Frokosten var ikke før kl 0900! Det blir jo fire og en halv time før vi får noe å spise! Skjønner ikke folk her at vi "arrbeidsfollk" pleier å begynne på jobb kl 0700 og spiser frokosten kl 0600??Tydeligvis ikke..Vel - jeg fikk da disse timene til å gå på et vis også, og omsider fikk vi skyflet inn noen skiver og slurpet på plass noe kaffe så mye jeg kunne være i stand til å møte dagen. Jeg har aldri skjønt filla av disse som sier de ikke orker å spise frokost. Får jeg ikke frokost, så blir jeg både kvalm og svimmel når jeg prøver å komme i aktivitet.

Men så var jeg altså klar, da. og i dag var den store dagen: jeg skulle endelig få møte nevropsykologen! Jeg hadde tenkt mye på dette mennesket, for det var altså hun som skulle finne ut av hvorfor jeg ikke mestret jobben på full dag, med svimmelhet og usigelig trøtthet i hodet som resultat. Jeg var for så vidt noe skeptisk, for psykologer har jeg en innbitt mistro til generelt, etter diverse negative opplevelser med en psykolog som nabo. Førsteinntrykket hun gav, var ikke udelt positivt - "Uffda, Sossedame" tenkte jeg og forberedte meg på det verste. Men så viste det seg, da, at der tok du feil igjen! Hun var jo en ordentlig skærping, jo! Og ikke bare det, hun hadde ordentlig innsikt, ikke bare i det hun stelte med, men også over en vid horisont, og i tillegg var hun hyggelig og liketil å snakke med. Jeg måtte bare gi meg over, jeg, og innrømme at her stemte kjemien så det suste, uansett om jeg kunne være troende til å titulere henne som "sossedame" hvis jeg bare hadde sett henne på bussen.. Jeg skulle altså gjennomgå en del "intelligenstester" for å se hvilke funksjoner i hjernen som var blitt skadet ved slaget. Testene falt i grunnen veldig lett for meg, og det var en stor lettelse og tilfredsstillelse å se at både hukommelse og innlæring fungerte omlag som før. Jeg var i grunnen litt redd for at romfølelsen skulle være skadet, for jeg hadde erfart på jobben at tegning av arrangementer i 3 dimensjoner føltes tyngre nå enn før. Men testene avkreftet vel denne mistanken. Derimot hadde jeg litt problemer med å oppfatte mer komplekse visuelle inntrykk der jeg skulle se "helheten", og det stemmer vel brukbart med erfaringene på jobb også.

En annen ting som også gav meg stor tilfredsstillelse, var at psykologen sa at jeg lå et godt stykke over gjennomsnittet på de fleste      områder. Det er utrolig godt å få høre sånt en gang imellom også! Jeg skjønner i grunnen ikke at så mange "streber" etter å ha høy intelligens (hva nå det måtte være...) Min erfaring er at "glupinger" som jeg lett kan bli sosialt isolert, da vi har en gjerne irriterende evne til å dra riktige konklusjoner på et mye tynnere grunnlag enn folk flest, og det oppfattes gjerne som arrogant og bedrevitende. Jeg ser helt klart at nettopp dette har vært en stor hemsko for meg opp gjennom hele livet, og jeg har vel banalt sett mine gode karakterer på realskolen å takke for min heller ensomme oppvekst. Senere i livet har jeg mer enn en gang opplevd konflikter i arbeidssituasjoner der jeg "vet" en sammenheng mens andre blånekter for at jeg kan trekke den konklusjonen ut fra foreliggende data. Og hvis sjefen ikke er enig med meg da, oppleves jeg som en trussel mot hans autoritet med dertil hørende konflikter og gnisninger. Janteloven kunne gjerne hatt en ekstra paragraf: - Du skal ikke tro at du innehar mer intelligens enn din opparbeidede status skulle tilsi! Tenk om vi kunne ha ryddet slike fordommer av veien! Da vil jeg tro at en god del mennesker hadde blomstret opp, og at mye god kreativitet kunne bli sluppet fri.

Men tilbake til hverdagen på Rehab. Det gjorde meg som sagt veldig godt å få full oversikt over hva for skader jeg hadde fått, og hva som var intakt. Men nå oppstod et nytt problem: jeg følte meg i utgangspunktet litt for frisk til å ha rett til å være, i og med at jeg ikke hadde noen synlige lammelser eller andre skader. Jeg hadde innbilt meg at svimmelheten og trettheten stammet fra hjerneskaden, og fått "alibi" på den måten, men nå ble dette "tatt fra" meg. Var det innbilling og simulering det hele, da? Nei, jeg vissste jo helt konkret at de 3.5 timene på jobb annenhver dag krevde sine 3 timer soving etterpå, dette var en fysisk realitet. Og svimmelhetsanfallene var i grunnen minst like fysisk reelle, selv om de ikke syntes utenpå, de heller. Den ettermiddagen stod det hele for meg som et mysterium, og jeg gav vel mer eller mindre opp å prøve å finne ut hva problemet kunne være, jeg mener, hvorfor f***** skulle jeg bry meg? Det krydde jo av hvite frakker ute i gangene som fikk betalt for å finne det ut for meg, så la meg heller prøve å få meg en god natts søvn!

Det fikk jeg, og neste dag ble også god, for da fikk jeg komme til fysioterapeuten! Også her tvilte jeg et lite øyeblikk på førsteinntrykket. For denne spelemmede "jentungen" kunne da umulig få til noe med den svære og tunge kroppen min! Men nå ville jeg trekke på erfaringen fra i går, og ikke dra noen som helst konklusjoner på forhånd. Joda, hun fikk slippe til, og i løpet av noen få minutter hadde hun vist meg at den kroppen jeg selv var overbevist om fungerte så å si slik den alltid hadde gjort, likevel hadde store problemer med muskler som ikke fungerte i det hele tatt. Uff, dette var da litt flaut, for jeg hadde jo trodd at jeg fysisk sett var helt i orden! Men heldigvis, "jentungen" kunne både sin teori og sin praksis til fulle ,og etter å ha løst opp en del muskler i ryggen, følte jeg at både trettheten og svimmelheten slapp taket. Javel, var det slik å forstå, at det hele stammet fra overspente og delvis blokkerte muskler? Det kunne i så fall forklare den "opphovnede" og ømme følelsen jeg hadde ved senefestene i nakken, og at svimmelheten kunne utløses ved å vri hodet og se over skulderen. Merkelig, i grunnen, at man ikke kjenner sin egen kropp bedre! Men hovedsaken er at vi fant noe som virket! Det er DET jeg har gått og lengtet etter nå snart et halvår: Å finne ett eller annet som tydelig påvirker svimmelheten, og som jeg kan gjøre noe med selv. "Contrary to popular belief", så er faktisk ikke folk flest bare interessert i å få være sykmeldt så lenge som mulig, i hvert fall ikke folk som meg ( andre får svare for seg). Dessuten har jeg gått og uroet meg over denne svimmelheten, i og med at den ikke var der første uken etter slaget, og at den nå har øket på utover fra påsketider eller så. Det fikk meg til å tro at det var mer på gang oppe i hodet, og det at jeg måtte slutte med blodfortynnende medisin gjorde jo selvsagt ikke saken bedre, for da var det jo "fritt fram" for nye blodpropper i mine tanker. Harrygod, hvor lykkelig jeg er for at jeg tok feil i dette!! Nå er jeg faktisk "født på ny", ikke bare har jeg fått konstatert så å si null tap av intellektuell kapasitet, men de symptomene jeg var aller mest redd for, viste seg altså å være forholdsvis ufarlige muskelspenninger som til og med gir veldig god respons på terapien..

Fylt av alle disse gode tankene reiste jeg så hjem på "perm" på fredagen, og konstaterte til min tilfredshet at den gode trenden fortsatte hele helgen, og jeg var fremdeles fri for svimmelheten da jeg entret "sladredøren" her mandags formiddagen igjen. Jorunn var med, for vi skulle ha "strategimøte" i dag. Dvs. hun kom litt senere, for møtet var ikke før 1300. Først skulle jeg i bassenget, og det var en udelt positiv opplevelse! 35C i vannet sørget for at det var utrolig behagelig å sige nedi, og vel nedi vannet ble alle bevegelser så lette og enkle å utføre, da tyngdekraften ikke lenger "kom til" og belastet kroppen. Nå kunne jeg bruke alle muskler til å utføre bevegelser og nesten glemme å holde meg oppreist pga oppdriften i vannet. Øvelsene vi ble bedt om å gjøre, kunne nok virke noe banale, men i og med at de ble gjort i vannet, syntes jeg de fungerte godt likevel, og gav "bortglemte" muskler mer å gjøre enn de har hatt på år og dag.

Strategimøtet gikk greit. Som de fleste møter jeg har deltatt på i min karriære, ble det omlag så ustrukturert som jeg var vant til.... Psykolog og fysioterapeut fortalte greit om hva de hadde funnet "feil" med meg, og jeg fyrte oppunder best jeg kunne. Både for Jorunn og meg var det maktpåliggende å få fortalt litt om hvordan vi opplevde at jeg ble sendt fra sykehuset i januar måned med bare noen få dager sykemelding i lomma, og en halvkvedet prognose på å bli helt frisk i løpet av et par måneder, DET skulle jo vise seg å ikke holde stikk. Poenget for meg var ikke å "skyte på pianisten" og å gi skylden for dette til dem som var på møtet, men jeg mente det var helt relevant å få fram hvilke tanker jeg satt inne med omkring dette, samt et lite håp om at sånt ikke skulle gjenta seg med noen annen.

Videre forløp dagene "upåfallende"( som jeg OGSÅ har skjønt det heter her.) Fysioterapi og et daglig besøk i bassenget, og smått om senn følte jeg at rygg-musklaturen begynte å normalisere seg, svimmelheten var fremdeles borte, og spasmene var også på retur. Det eneste var at da jeg var hjemme på perm andre gangen, fikk jeg et passe kraftig tilbakefall, og slet med svimmelhet hele helgen.

Tilbake her mandagen, skulle jeg endelig få snakke med legen utpå etterniddagen. Og vel var det, for nå begynte dette spørsmålet om blodfortynnende medisin å spøke i tankene også natters tid, og hver gang jeg kjente noe stikk og/eller smerter oppe i hodet, noe jeg gjør med jevne mellomrom, jog angsten gjennom meg: "skjer det nå igjen? ER det et nytt slag på gang?"Men samtalen med legen ble i grunnen en skuffelse, for han lot til å ville motstride mye av det det hadde vært enighet om på Strategi-møtet, så jeg måtte ikke innbille meg at jeg hadde problemer med ryggmusklaturen, og noe videre behov for fysioterapi var omlag latterlig, forstod jeg. Javel, der satt jeg da, og var så paff at jeg orket omtrent ikke å si noe. Men hadde jeg så sant bare greid å samle meg, så skulle han sannelig fått vite hvor David kjøpte ølet! Dette var noe av det frekkeste jeg har sett. Først hadde han en eller annen unnskyldning (som ikke jeg kjenner til) for ikke å komme på det møtet der man skulle samle trådene fra de forskjellige disipliners utredning av meg, og så, en hel uke senere, kommer han og vil hevde at fysioterapeuten tar fullstendig feil! For det første tviler jeg på at hans kompetanse på dette med musklatur og spenninger er noe særlig bedre enn fysioterpeutens, i hvert fall i forhold til den fysioterapeuten som i praksis viser meg at det hun sier, det stemmer. Og dernest er det jo totalt på trynet å komme med disse innvendingene en hel uke etter at konklusjonen er dradd og når behandlingsopplegget er godt og vel halvferdig! Jeg beklager å måtte si det, men dette virket ganske useriøst på meg, og ikke egnet til annet enn å gjøre meg urolig for den videre oppfølgingen. Velvel, sånn var det.Jeg ergret meg over det resten av dagen, men morgenen etter konfronterte jeg fysioterapeuten med det som var blitt sagt, og fikk forståelsen av at dette ikke var noe JEG behøvde å bry meg med, Jeg skulle få rekvisisjon til fysioterapeut etter oppholdet her uansett. Det var jo fint, og ett problem mindre å uroe seg over, men like fullt en ganske ubehagelig og opprivende opplevelse for meg, tilsynelatende helt unødvendig! Men legen tok seg fint inn igjen, dagen etterpå kom han og ville snakke med med, for han hadde fått en liten rapport om hva jeg hadde beklagd meg over til sykepleieren min. Og her var det full vilje til oppskværing og avklaring, og etter at jeg hadde fått forståelse for at jeg kom til å få fysioterapi når jeg kom hjem igjen, samt et par avklarende runder rundt diagnosen min, skiltes vi som "venner". Dette gjorde utrolig godt! Det var helt forferdelig og gå rundt og føle at jeg var havnet i unåde hos legen, jeg var faktisk kvalm og uvel den kvelden på grunn av det. Pluss at jeg også var livredd for at diagnosen skulle bli "tatt fra meg", når jeg nå syntes jeghadde fått demonstrert en så tydelig sammenheng mellom muskelspenningene i rygg og nakke og svimmelhet og tretthet, at jeg var virkelig redd for å gi slipp på den. For hvis det ikke var nakken, hva var det DA som var årsak til svimmelheten? Uansett, jeg syntes legen oppførte seg meget voksent og profesjonelt i denne sammenheng, og ga meg en god følelse av å ha fått skværet opp. Også en fjær i hatten til vedkommende sykepleier som tok meg på alvor og konfronterte legen med min misnøye! Og honnør til legen som forklarte grundig og lettforståelig hvordan han så på dette med blodfortynnende medisin, når jeg kunne begynne med det igjen etter magesåret, og hva for risikofaktorer jeg måtte regne med ved å ikke ta den. Han ville skrive en anbefaling til kommunelegen hjemme omkring det, og NÅ følte jeg meg meget beroliget , både fordi jeg var blitt ordentlig hørt, og fordi jeg hadde fått forklaringer jeg følte var både velbegrunnet og logiske, og var glad for at jeg slapp å uroe meg mer over dette.

Uansett, oppholdet gikk mot slutten, og nå var det tid for en konklusjon: hvor var jeg, hvor er jeg, og hvordan kom jeg dit...?

Jeg kom inn her stiv som en planke, med svimmelhetsbyger og en enorm tretthet i tinningene etter bare noen få timers aktivitet, faktisk så ille at jeg hadde rikelig nok med å fungere på jobb med 75% sykemelding. Tilstanden ble også gradvis verre over tid, og jeg trodde faktisk at det var hjerneskaden som fremdeles var i utvikling, og ga meg disse tiltagende symptomene. Jeg svevde også i den villfarelsen at jeg var helt ok fysisk, for jeg kunne jo både gå og stå uten problemer.

Nå er jeg helt kvitt svimmelhet og tretthet så lenge jeg greier å holde nakkemusklene avslappet, og føler meg i grunnen "fit for fight". Men etter samråd med sosionom, vil jeg prøve å starte med 50% sykemelding fram til ferien, så får vi se hvordan det går.

Hoved-delen av æren vil jeg gi til fysioterapeut Sissel, som ikke bare hoppet på lettvinte og floskelaktige forklaringer som "stress-nakke", "Bekymringer" osv. Derimot gikk hun i dybden og fant årsaken til min meget anspente nakke, og jeg må si at jeg sjelden har vært så imponert over en fagperson som henne. Det krever stor faglig selvttillit og lang erfaring for å gjøre det hun gjorde overfor meg. Jeg, som mente at jeg var helt ok, og trodde svimmelheten kom annetsteds fra. Aldri har jeg vel tatt SÅ feil om noe vedrørende min egen kropp!Og at hun våget å stå på min side når legen var uenig i årsakssammenhengen, taler også om en dyktig og uredd fagperson. Ikke bare det at hun vågde å "tale Roma midt imot", (som ikke er noe mål i seg selv), men at hun holdt fast ved det vi hadde funnet i praksis, selv om legen mente at det ikke var teoretisk grunnlag for å hevde dette. Det er neppe nødvendig å skrive dette, men jeg gjør det likevel: hun har vunnet en meget spesiell plass i mitt hjerte! Noe fordi hun lyttet til meg og lot meg få lov å ha greie på hva jeg opplevde inni meg, men også fordi hun uredd sa meg imot når jeg feiloppfattet hva som skjedde.Jeg føler at jeg er stor takk skyldig, men jeg greier ikke å si det til henne "live", for da begynner jeg bare å grine! Æsj - det er noe herk å være slagpasient, ikke engang personligheten og følelsene får du lov å ha i fred for skaden!

Selvfølgelig, "alle" skjønner og forstår alt mulig så inderlig vel, men likevel ER jeg "merket" for livet, og kan ikke fungere helt i følge kodeksen i de miljø jeg ferdes. Og da hjelper det ikke så veldig mye om alle forstår, så lenge jeg selv synes det er en belastning.OK, nok om det - hvem andre har bidradd til min bedring? Nevropsykolog er allrede nevnt, og vil bli husket for et meget positivt bidrag til prosessen med å forstå og akseptere (det tross alt beskjedne) omfanget av hjerneskaden. Dette gjorde meg overbevist om at jeg ville være i stand til å mestre jobben min i framtida, og koplet med informasjonen om årsaken til svimmelheten, løftet det meg ut av et noe dystert syn på framtiden, og ga meg tro på at karriæren ikke nødvendigvis var slutt ved utløpet av neste sykmelding. Pleierne ellers har jeg stort sett gode erfaringer med, alle har vært blide og hyggelige mot meg og andre, så jeg har ikke noe å klage over. Det jeg kunne ønske, var pleiere med noe mer livserfaring enn de yngste sykepleierne innehadde. Jeg mener, det blir lett komisk når pleierne er "meget" bekymret over at jeg hevder å kunne adminstrere blodtrykksmedisinen min selv når jeg er hjemme i helgene. Hadde de hatt litt mer erfaring, så hadde de skjønt at jeg ikke var typen til å prøve å lure meg unna å ta medisinen min. Jeg skjønner jo det at de føler de har et ansvar for dette, men like fullt blir det lett komisk når jeg har tatt disse pillene i over fem år på egen hånd, og så plutselig ikke blir betrodd å ordne dette over helgen en gang....Det vitner om noe lav faglig selvtillit når de må "hevde seg" ved å pukke på sin autorisasjon til å administrere medisin også i et sånt tilfelle. Men som sagt, hyggelige og greie var de, alle sammen. Likevel blir det noe anstrengende å være underlagt en så total kvinnedominans som vi blir her. Ikke fordi kvinners måte å gjøre ting på er noe mindre verd enn menns, men fordi jeg har jobbet og levd i mannsdominerte miljøer i så mange år etter hvert at det blir vanskelig å omstille seg. I det hele tatt tror jeg at pasienters behov for å orientere seg og omstille seg i nye og ukjente omgivelser og miljøer er noe undervurdert, og en kilde til stress for noen. Det blir tross alt noe helt annet å bo på rom med helt fremmede mennesker enn å fx. flytte inn i en boligblokk sammen. Det krever også en viss porsjon mental styrke å omstille hele sin døgnrutine, og å nær sagt måtte spørre om lov til å gå på do. Og er man da i tillegg avhengig av hjelp til de minste ting, er det ikke rart om tårene ligger like under overflaten hvis man ikke får det og det slik man er vant til, eller blir nødt til å spise noe man ikke kan fordra. For egen del vil jeg si at maten har vært minst så god som man kan forvente på en så stor institusjon, Men jeg har jo hørt diverse hjertesukk i løpet av disse ukene......

Til slutt vil jeg bare si takk til alle dem som har hjulpet meg, om så bare med et smil og en hyggelig kommentar. Takk til dem som ga meg de tilbakemeldinger jeg trengte for å komme videre. Takk til dem som skaffet meg plass her for dette oppholdet, og som nå følger saken min opp videre. Jeg føler vel egentlig at jeg er omgitt av så mye hjelpsomhet at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av den.....Men det gjør nå godt også!

Haukeland Sykehus 13/6 1996

Roald Toskedal toskedal@online.no